Vardø

Fargerike Vardø er Norges østligste by og det lengst øst du seiler på denne reisen. Byen sprer seg fra hjertet av den nesten sommerfuglformede øya Vardøya, som svever mellom Varangerhalvøyas kanter, Barentshavet og Russlands nordlige kyster. Den er kjent for sitt blåsende, arktiske vær, livlige kystkultur og nærhet til støyende, spektakulære sjøfuglkolonier. 

Lokalbefolkningen er vant til de sterke vindene som feier gjennom Vardøs gater. Det sies at barn en gang bar steiner i lommene for ikke å bli blåst bort. Til tross for, eller kanskje på grunn av, sitt arktiske klima, arrangerer Vardø i dag en rekke festivaler – inkludert en snøballfestival – og er en magnet for fugletittere. 

Den større Varangerhalvøya er et paradis for fugleelskere, men den lille øya Hornøya, like utenfor Vardøyas nordøstkyst, er en av kronjuvelene. Toppet av et rød-hvitt fyrtårn, er Hornøya både det nordøstligste punktet i hele Norge (bortsett fra den avsidesliggende øya Kvitøya langt nord i Svalbard) og det østligste vernede naturreservatet i Norge. Her bor 80 000 sjøfugler, inkludert alker, lomvier og rundt 7 800 par lundefugler som hekker her hver vår. 

Vardøs fortid er også verdt et besøk. Vardøhus festning, på den vestlige 'vingen' av Vardøya, er verdens nordligste festning. Dens nåværende stjerneform, bygget i 1737, erstattet eldre befestninger på samme sted som dateres tilbake til 1306. 

Men byen huskes kanskje mest som sentrum for en heksejaktfeber. Mellom 1600 og 1692 ble rundt 91 personer anklaget for hekseri og drept her i brutale prosesser. Steilneset minnested hedrer disse ofrene med en gripende skulptur av kunstneren Louise Bourgeois og en bygning av arkitekten Peter Zumthor. Du kan se det på den vestlige siden av Vardø, nær festningen. 

Vardøs historie slutter ikke der. På 1800-tallet blomstret den som et knutepunkt for Pomorhandel med Russland. Og i 1893 dro oppdageren Fridtjof Nansen herfra med skipet Fram for å forsøke å nå den geografiske Nordpolen. Se etter hans statue i byen.