Historien bak Pepperkakebyen

Skrevet av Emma Fast-Field

Det første som slår meg når jeg går inn i Pepperkakebyen er duften. Det neste er lyset.

Hele det store rommet er opplyst av et blått lys, som vinternatten. Her står det mengder av pepperkakehus, og mange av dem blinker med julelys. Her finner du alt fra bitte små hus dekket av godteri, til sportsarenaer og kirker. Noen pepperkakebygg klamrer seg til sidene av miniatyrfjell, og andre fortsetter videre ut av det store rommet. Et modelltog tøffer gjennom hele utstillingen, hyggelig musikk fyller luften, og på den ene veggen lyser fullmånen

Det er ingen tvil om at det er lagt mye arbeid i dette!

Mannen bak Pepperkakebyen heter Steinar Kristoffersen. Da han på begynnelsen av 90-tallet var markedsdirektør i Galleria, et kjøpesenter i Bergen sentrum, fikk han i oppgave å komme med ideer til en ny juleaktivitet i sentrumslokalet: «Vi startet å bygge en pepperkakeby i 1991», forteller han meg.

Pepperkakebyen er, og har alltid vært, avhengig av at hele byen bidrar. «Det startet med barnehager, skoler, familier, bedrifter og organisasjoner», sier Steinar. «Nå er alle med og lager sine egne pepperkakekreasjoner.» For noen år siden bidro Bergens kvinnefengsel med deres eget drømmefengsel, og Hurtigruten har laget pepperkakeskip til havnen.

Pepperkakebyen består av rundt 2000 håndlagde pepperkakebygninger som varierer i størrelse og ambisjoner, og du finner alt fra skur med glasur til ruvende, detaljerte lokale kirker. Det opprinnelige målet var å lage et mini-Bergen, men det er ikke alltid disse reglene blir fulgt. Jeg har blant annet sett imponerende gjenskapninger av Galtvort fra Harry Potter og Central Perk café fra TV-serien Friends!

Det handler egentlig ikke om hvilke bygninger som blir gjenskapt. Pepperkakebyggene er ikke på langt nær så viktige som atmosfæren Pepperkakebyen gir, både for besøkende og for de mange hundre personene som bidrar til å skape byen.

I tillegg til de som lager pepperkakebyggene, er det designere, arkitekter og frivillige i billettluken. Å jobbe dugnad her er en stor begivenhet for mange tenåringer i Bergen. Alt overskuddet går til barneorganisasjoner, og det er et hyggelig konkurranseelement. Men som Steinar sier, «det viktigste for oss er å lage et hyggelig arrangement i førjulstiden.»

I Pepperkakebyen går jeg forbi pepperkakeskip i en pepperkakehavn, en pepperkaketrikk som står utenfor et pepperkakefyrtårn, og en pepperkakedyrehage fylt med pepperkakeelefanter. Alt er møysommelig laget av lokale bergensere. Det står en marshmallow-enhjørning i en pepperkake-lavvu, og et damptog tøffer av gårde forbi et enormt pepperkakeslott med snødekte tårn og glødende vinduer.

Brille, en av de syv dvergene, vinker fornøyelig til meg fra balkongen på et pepperkakehus som strekker seg over flere etasjer. Du kan se rekker av pepperkakemennesker, noen med de utskårne ansiktene til de som laget dette verket, en pepperkakestadion med pepperkakefotballag som spiller på en melisdekket pepperkakebane. Og i det ene lille hjørnet ser jeg på en lakristusenbein som gnager på en knallrød sopp med hvite glasurflekker.

Fargerikt godteri og melis dekker nesten alle overflater, bortsett fra stedene der godteriet har blitt for fristende for små hender! Barn under 2 år kommer gratis inn, og det gjør også alle som har bidratt, samt barn under 12 år på hverdager. Fristelsen til å plukke og knaske i meg en bit er sterk, enda jeg har nettopp spist brunsj.

Etter besøket mitt i Pepperkakebyen snakker jeg med Steinar i et mattelt på Bergen Julemarked, som er en annen lokal festlig juletradisjon. Det regner som vanlig, som man må forvente i Bergen. Det fine er at det er koselig og varmt inne, der folk koser seg med gløgg og varm sjokolade toppet med en god dose pisket krem.

Det er mer enn 30 år siden han fikk den geniale ideen om Pepperkakebyen, men det er tydelig at Steinar fortsatt er fullstendig dedikert til prosjektet, og han har fått status som lokal kjendis på grunn av det. Det virker som alle vet hvem Steinar er, for han stopper ofte opp under praten vår for å vinke og nikke tilbake til folk som går forbi.

Samtidig forteller han meg hvordan Pepperkakebyen har vokst, og hvorfor den handler om så mye mer enn bare størrelsen: «Nå har vi rundt 8000 besøkende hvert år, og noen sier det ikke blir ordentlig jul uten et besøk til Pepperkakebyen. Den har blitt en viktig del av juletiden for mange mennesker. Det er en ny tradisjon.»

Gunvor Rasmussen, illustratør og eier av et studio i Bergens UNESCO-listede Bryggen-område, er enig i det. «Pepperkakebyen har vært en stor del av julen min siden 90-tallet. Jeg kan egentlig ikke huske at den ikke har vært der. Det var en måte å lage vår egen juletradisjon på, blant en masse andre etablerte tradisjoner. Når du først begynner å lage pepperkaker med venner hvert år, blir det en egen greie. Det handlet ikke alltid om å lage noe vakkert, det handlet mer om at det var gøy å gjøre det.»

Og det høres veldig gøy ut! «En venn og jeg laget en heksehytte under metallperioden vår, da vi laget alt i goth-stil! Så laget vi et skrøpelig trollmannstårn, og en gang laget vi et slott, selv om det ikke så ut som et slott. Men det var uansett et godt forsøk», minnes hun. «Vi har også laget et vanlig pepperkakehus, men i rosa med masse godteri. I år [2022] gjenskapte jeg studioet mitt. Jeg satte et galleri på innsiden slik at man kunne se originale kunstverk, og et skilt utenfor hvor det står ’Åpent’.»

Kjærligheten, omsorgen og humoren som ligger i å skape Pepperkakebyen merkes godt. Det er lett å forstå hvorfor tradisjonen rundt pepperkakebyen har slått så godt an, «spesielt i Nord-Norge, og der hurtigruten seiler», sier Steinar, men også rundt om i verden.

I Norge kan du se pepperkakebyer i Stavanger, Hammerfest, Haugesund, Fredrikstad og Bodø, og det er norske samfunn over hele USA som også lager pepperkakebyer. Et årlig arrangement i Minnesota har vokst til mer enn 250 hus.

Pepperkakebyen i Bergen er enorm og den største basert på område, men en rivaliserende pepperkakeby i New York har den offisielle rekorden for verdens største pepperkakelandsby. Hvorfor? Den avgjørende forskjellen er at alt i New Yorks Gingerbread Lane, som håndlages av Jon Lovitch hvert år, kan spises. Pepperkakebyen i Bergen består av en herlig blanding av spiselige pepperkaker og søtsaker, sammen med uspiselige tog, bittesmå trær pyntet med lys og imponerende figurer.

«Jeg hadde aldri drømt om at ideen min skulle spre seg. Men jeg er glad for at den har det,» sier Steinar. Glad er følelsen jeg sitter igjen med når jeg forlater Pepperkakebyen. Det er umulig å ikke la seg inspirere av alle de kjærlige håndlagde kreasjonene og den festlige fellesskapsånden, tenker jeg, når jeg går ut igjen i bergensregnet. Og ja, jeg kjøper et par sett med pepperkakehus før jeg drar. Jeg føler meg varm om hjertet, og jeg lover å starte en ny tradisjon hjemme.