Nordlysjegeren

Mens jeg snakker med Tom Kerss forstår jeg raskt at han er helt fortapt i nattehimmelen, men spesielt i nordlyset.

Det er ikke bare tingene rundt i leiligheten hans tyder på det. Favorittkoppen hans fikk han da han filmet en nordlysvideo sammen med Hurtigruten for et par uker siden. "Den lukter fortsatt bål," sier han, når han viser meg den.

Det er heller ikke den lange lista med utmerkelser. Han har skrevet flere bestselgende bøker om astronomi, han har jobbet på anerkjente Royal Observatory Greenwich, og han er kontaktperson for nyhetsorganisasjoner som trenger ekspertkommentarer på nordlyset.

Og det er heller ikke det faktum at han er én av astronomene om bord på Astronomireisene til Hurtigruten, der han entusiastisk forteller om vitenskapen bak nordlyset.

Nei, det er først og fremst måten han viser ekte medfølelse når jeg forteller at jeg har jaktet på nordlyset på tre korte turer i nordlyssonen, men aldri har sett noe: “Er det sant? Du bør bli med på en av Astronomireisene med meg. Da kan jeg nesten garantere at du får se noe, og det kommer til å bli kjempegøy!”

Forslaget er fristende. Jeg føler virkelig at energien fra Tom vil motvirke uflaksen min og lokke frem nordlyset. Jeg tror også at det å se nordlyset med Tom vil gjøre opplevelsen enda bedre enn hvis jeg opplever det alene.

Tom er riktignok forsker og utdannet innen astrofysikk, men det er tydelig at det er noe mer enn elektriske partikler som krasjer inn i atmosfæren som har gjort ham så interessert i nordlyset og Norge. Det er historiene og følelsen av perspektiv som nordlyset har inspirert og inspirerer til, i tillegg til frykten for å gå glipp av den beste nordlysopplevelsen i livet hans.

"Bilder og videoer klarer ikke å fange magien ved nordlyset,» sier han. «Du må se det selv. Det er som å se en solformørkelse på TV. Det er lydløst og kjedelig. Men når du ser en solformørkelse i virkeligheten, forstår du hvorfor folk går ned på kne og begynner å be. Å se nordlyset med egne øyne er som å være vitne til at noe overnaturlig skjer. Du kjenner det langt inn i sjela. Følelsen av å være liten i en stor og fantastisk verden.”

Her forteller Tom oss hvordan han først ble betatt av nordlyset, hvorfor han fortsetter med denne «givende besettelsen», og hva annet han synes er (nesten) like fint som å se nordlyset.

Forslaget er fristende. Toms varme og energi kommer garantert til å motvirke uflaksen min og lokke frem et vakkert utbrudd. Jeg tror også at det å se lysene med Tom vil gi opplevelsen enda mer mening enn en tilfeldig opplevelse alene.

Selv om Tom er forsker og har utdannet seg innen astrofysikk, er det helt klart at det er noe annet enn de elektriske partiklene som krasjer inn i øvre deler av atmosfæren i full fart, som har gjort ham så interessert i nordlyset og Norge. Det er fortellingene om nordlyset og vissheten om at det finnes et større perspektiv som inspirerer. Jeg skjønner også at han er redd for å potensielt gå glipp av det beste utbruddet i sin levetid.

“Bilder og videoer klarer ikke å fange magien ved nordlyset. Du må se det selv. “Det er som å se en formørkelse på TV. Lydløst. Klart. Når du ser en formørkelse i virkeligheten, forstår du hvorfor folk går ned på kne og begynner å be. Å se nordlyset i virkeligheten er som å være vitne til at noe overnaturlig skjer. Du kjenner det helt inn i sjela. Den menneskelige følelsen av å være liten i en stor og fantastisk verden.”

Her forteller han oss hvordan han først ble betatt av nordlyset, hvorfor han hele tiden fortsetter med denne «sunne besettelsen» og hva annet han synes er (nesten) like fint som å se nordlyset.

Ja, jeg var vel rundt fem år gammel. Det var tidlig på 90-tallet, og jeg bodde i nærheten av Lossiemouth, på nordøstkysten av Skottland. Du kan av og til se nordlyset når du står på stranda der om vinteren. Men det er langt fra opplevelsen du kan få i Norge, der strømer av lys danser over himmelen.

Siden jeg var så liten den gang, har jeg bare vage minner av å ha sett en svak glød i horisonten. Men jeg husker at jeg spurte foreldrene mine om det. Faren min sa det var nordlyset, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på det. Det var én av opplevelsene som førte til at jeg begynte å interessere meg for verdensrommet og astronomi.

Det var først rundt 2007 at jeg bestemte meg for å dra på en «skikkelig» nordlystur. Jeg kommer aldri til å glemme hvor overveldende det var å se nordlyset på ordentlig. Jeg ble fullstendig bergtatt. Jeg stoppet bilen, gikk ut og i retning mot nordlyset med kameraet i hånda. Plutselig kjente jeg at foten gikk gjennom isen i en liten elv. Det kalde vannet fikk meg raskt ned på jorda igjen, men øynene mine beveget seg snart tilbake på himmelen igjen. Det var helt fantastisk! Jeg var så heldig at jeg fikk se et utrolig utbrudd på første forsøk.

Siden den gang har jeg sett nordlys i alle mulige styrker og variasjoner, fra rolige og milde til kraftige stormer. Den første «ordentlige» opplevelsen var en av de beste. Ikke alle er så heldige første gang, selv om vi hadde en fantastisk opplevelse tidligere i år, da vi var på skipet med Hurtigruten. Det var nok en av de beste jeg har sett på ti år. Det var mange om bord som aldri hadde sett nordlyset før, og de var så glade for å være sammen med en gjeng nordlysjegere som kunne fortelle dem at dette hadde vært den beste opplevelsen på veldig lenge.

Jeg tok et bilde ved den frosne elven som overrasket meg da jeg stirret beundrende på mitt første «ordentlige» nordlys. Det er ikke et veldig bra bilde, men du kan se hullet i isen ved siden av meg.

Utover Canada, har det i hovedsak vært i Lappland, Norge og Island. Men Norge er helt klart favoritt stedet mitt. Norge har den mest imponerende rammen for nordlys jeg har sett. Selv om Island er et vidunderlig sted der du kan stå tørt på land og se på nordlyset, er det ganske mørkt rundt. De nordlige områdene i Norge, derimot, er utrolig vakre. Fjellene er fantastiske.

Jeg har to favoritter! Den første er å være helt alene. Jeg hopper i bilen og kjører dit gatelysene slutter. Helst et sted ute i villmarka, langt fra sivilisasjonen. Jeg ønsker å få kontakt med det urgamle i jorda og på himmelen. Jeg vil føle på naturens uforanderlighet. Det å vite at bakken under føttene mine er milliarder av år gammel og at himmelen over meg er milliarder av år gammel, mens jeg ser på nordlyset i sanntid. Det er kontrasten av det levende utbruddet sammen med et urgammelt landskap og himmelbilde.

Den andre måten, er å se andre menneskers reaksjoner når de ser nordlyset for første gang. Følelsen som fyller meg når lysene først begynner å vise seg og folk begynner å bli ivrige. Det er så fantastisk. Noen blir helt stille, mens andre sier… alt de tenker og føler! Det å få oppleve andre menneskers reaksjoner på den måten har blitt en unik og flott opplevelse for meg.

Jeg er heldig som får gjøre begge deler.

Her er et bilde jeg tok da jeg så på nordlyset sammen med en gruppe. For tiden synes jeg det er like givende å se reaksjonene til de jeg er sammen med, som å se selve nordlyset.

Først glemmer jeg alt som har med vitenskap å gjøre. Det er alltid noen minutter med ren og skjær beundring når nordlysutbruddet starter. Så, ettersom jeg har blitt interessert i korttidsvarslig av nordlyset, spesielt når jeg er sammen med en gruppe mennesker, pleier jeg ofte å følge med på utviklingen og prøver å tipse folk om hvor på himmelen de burde se videre.

Etter hvert som jeg har blitt mer analytisk, har opplevelsen mistet noe av mystikken. Men det blir ikke mindre magisk av den grunn. Jeg forstår hva som skjer, men det føles likevel som den første gangen. Jeg synes fortsatt det er helt utrolig at nordlyset oppstår i det hele tatt. Hvis man ikke har sett det selv, tenker man kanskje på nordlyset som en stemningsfull bakgrunn for magiske vintersteder på film og på TV. Vi snakker til og med om nordlyset i populærkulturen på Astronomireisene. Ja, det er magisk, men også virkelig.

Vi vet at nordlyset i noen få, veldig sjeldne tilfeller kan lage noen fantastiske, knitrende lyder. Det er til og med gamle legender fra de nordlige kanadiske territoriene som nevner at nordlyset lager lyder.

Men for at nordlyset skal snakke til oss må forholdene være helt spesielle, som veldig rolig luft som raskt kjøles ned. Når det skjer, kan et varmt lag med luft bli fanget og fungere som et statisk hull der elektrisk spenning bygger seg opp under et veldig aktivt utbrudd. Den elektriske spenningen kan da lage en knitrende lyd.

Alle nordlysjegere er på jakt etter denne lyden, men jeg har aldri hørt lyden i løpet av de rundt 250 nettene jeg har tilbragt på jakt etter nordlyset. Ikke enda! Men jeg håper jeg får oppleve den en dag.

Vi kan lære mye om oss selv ved å lære om universet. Vi er ikke frakoblet fra det. Det er ikke bare et sted «der ute». Vi er en del av det, og det er en del av oss, i den forstand at vi er laget av biter av universet. Vi er alle bygget opp av stjernestøv.

Jeg er forsker, og vitenskap handler om historiefortelling. Fortellinger som er forankret i ting som eksperimenter og observasjon. Hvordan vi deler idéer og forestiller oss verden på, har med historiefortelling å gjøre. Før vi begynte å dokumentere ting ved å skrive de ned, skrev forfedrene våre fortellinger med stjerneblekk, og plasserte dem på himmelen der ingen kunne røre dem.

Forbindelsen til universet er som en portal til forfedrene våre og den felles historien vår. Stjernetegnene er et godt eksempel på det. Det er en vev av historier med karakterer som representerer arketyper og ting som er av felles interesse. Jomfruen holder et hveteaks fordi hun er gudinnen av hvete og innhøsting. Hvete var den første korntypen som ble plantet, og gjorde at menneskene gikk fra å være nomader til å bli fastboende. Det var opprinnelsen til sivilisasjonen og filosofien.

På en fjern og forenklet måte, knytter nattehimmelen oss sammen, på tvers av tid, gjennom våre delte opplevelser. Det gjør at vi kan lære mer om oss selv, fra forhistorien vår som går langt tilbake, før evolusjonen, før jorda ble til, tilbake til de første stjernene og helt tilbake til det store smellet. Det gir oss et enormt perspektiv. Det er derfor jeg vil at folk skal gjøre universet til en del av livet sitt.

Alle jeg kjenner vet at jeg elsker nordlyset. Familien min er glade på mine vegne, men de er ikke like interesserte som meg. Som mange andre synes de at nordlyset ser vakkert ut på bilder, men de synes det kan være utfordrende å skulle oppleve det selv.

Det er kaldt, og noen ganger ekstremt kaldt. Men for meg er kulden en del av den utenomjordiske opplevelsen rundt nordlyset. Mange forstår ikke helt hvorfor jeg er villig til å bruke så mye av fritiden min i noen av verdens kaldeste steder. Men for meg fjerner nordlyset alt stress, samme hvor kaldt det måtte være.

Det er en av de fine tingene med Astronomireisene med Hurtigruten. Om bord på skipet får du det beste fra begge verdener. Det er et flytende hotell. Du kan gå ut på dekk og kjenne at du er i Arktis, og så kan du gå inn igjen og ta deg en kopp kaffe.

Dette er mitt første «ordentlige» bilde av nordlyset. Det er ikke spektakulært, men det var et spesielt øyeblikk i livet mitt og derfor betyr det mye for meg.

Det er lett! Nordlyset byr på noe spesielt som ingenting annet på himmelen eller på jorda kan tilby: Et løfte om at jeg fortsatt har mitt livs beste nordlysopplevelse i vente. Jeg vet ikke når det kommer, men jeg vet at jeg ikke har lyst til å gå glipp av det.

Det er helt fantastisk å studere nattehimmelen, men himmelen i seg selv og stjernene endrer seg ikke så mye. Nordlyset, derimot, er helt unikt hver eneste gang. Du får aldri se det samme utbruddet to ganger, og ingen får noen gang se et likt utbrudd som du så.

For meg er det som å se en enhjørning. Hvis du var sikker på at den var der, da ville du gått for å se den. Du ville følt deg dratt mot den, fordi det er ren og skjær magi som oppstår rett foran øynene dine.

Det er det som gjør at noen blir avhengige av å jakte på nordlyset. Alle jeg kjenner som har sett nordlyset sier at det er et minne for livet, selv i tilfeller da jeg ville omtalt utbruddet som ganske gjennomsnittlig eller også under gjennomsnittet. Men det holder for mange. De er fornøyde med det. Men 10 % av disse menneskene blir hekta. Og akkurat som meg, kommer de tilbake igjen og igjen.