Nordlysjegeren

Mens jeg snakker med Tom Kerss forstår jeg raskt at han er helt fortapt i nattehimmelen, men spesielt i nordlyset.

Det er ikke bare tingene rundt omkring i astronomens leilighet som peker på det. (Favorittkoppen hans fikk han for nordlysvideoen han filmet sammen med Hurtigruten for et par uker siden. “Den lukter ennå av bål, sier han, mens han viser den til meg.)

Det er ikke den lange lista med utmerkelser: Han har skrevet flere bestselgende bøker om astronomi, jobbet på anerkjente Royal Observatory Greenwich, og er kontaktperson for nyhetsorganisasjoner som trenger ekspertkommentarer på nordlyset.

Det er heller ikke det faktum at han er én av astronomene om bord på Astronomireisene våre der han ivrig forteller om vitenskapen bak nordlyset.

Det er måten han viser ekte medfølelse på når jeg forteller om hvor uheldige jeg har vært i jakten på nordlyset på tre korte turer i nordlyssonen, men aldri har fått sett noen enda: “Du store! Du bør bli med på en av Astronomireisene med meg. Da garanterer jeg personlig at du får se noe, og at det blir gøy.”

Forslaget er fristende. Toms varme og energi kommer garantert til å motvirke uflaksen min og lokke frem et vakkert utbrudd. Jeg tror også at det å se lysene med Tom vil gi opplevelsen enda mer mening enn en tilfeldig opplevelse alene.

Selv om Tom er forsker og har utdannet seg innen astrofysikk, er det helt klart at det er noe annet enn de elektriske partiklene som krasjer inn i øvre deler av atmosfæren i full fart, som har gjort ham så interessert i nordlyset og Norge. Det er fortellingene om nordlyset og vissheten om at det finnes et større perspektiv som inspirerer. Jeg skjønner også at han er redd for å potensielt gå glipp av det beste utbruddet i sin levetid.

“Bilder og videoer klarer ikke å fange magien ved nordlyset. Du må se det selv. “Det er som å se en formørkelse på TV. Lydløst. Klart. Når du ser en formørkelse i virkeligheten, forstår du hvorfor folk går ned på kne og begynner å be. Å se nordlyset i virkeligheten er som å være vitne til at noe overnaturlig skjer. Du kjenner det helt inn i sjela. Den menneskelige følelsen av å være liten i en stor og fantastisk verden.”

Her forteller han oss hvordan han først ble betatt av nordlyset, hvorfor han hele tiden fortsetter med denne «sunne besettelsen» og hva annet han synes er (nesten) like fint som å se nordlyset.

Jeg var rundt fem år gammel. Det var da jeg bodde i nærheten av Lossiemouth, på nordøstkysten av Skottland, tidlig på 90-tallet. Hvis du står på stranda der, kan du av og til se nordlyset om vinteren, men det er ikke på samme nivå som det du får se i Norge med lysbånd som strømmer over himmelen.

Siden jeg var så liten, har jeg kun vage minner om å ha sett et lite lys i horisonten. Men jeg husker at jeg spurte foreldrene mine om det. Faren min sa det var nordlyset, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på det. Det var én av opplevelsene som førte til at jeg begynte å interessere meg for verdensrommet og astronomi.

Men det var ikke før rundt 2007 at jeg bestemte meg for å dra på en «skikkelig» nordlystur. Jeg glemmer aldri hvor overveldende det var å se nordlyset på ordentlig for første gang. Jeg ble bergtatt. Jeg gikk ut av bilen i retning nordlyset med kameraet i hånda, da jeg plutselig kjente at foten gikk gjennom isen i en liten bekk. Det kalde vannet fikk meg raskt ned på jorda, som du sikkert kan forestille deg, men jeg ble fort fengslet av himmelen igjen. Det var fantastisk. Jeg var så heldig at jeg fikk se et utrolig utbrudd på første forsøk.

Siden den gang har jeg sett nordlys i alle styrker, fra rolige og milde til kraftige stormer. Den første «ordentlige» opplevelsen ligger i toppsjiktet. Ikke alle er så heldige første gang, selv om vi tidligere i år hadde et fantastisk tilfelle, da vi var på skipet. Det er nok et av de beste jeg har sett på ti år. Det var mange ferskinger om bord, og de var så glade for å være sammen med en gjeng med nordlysjegere som kunne fortelle dem at dette hadde vært det beste på veldig lenge.’

Jeg tok faktisk et bilde av den frosne bekken som overrasket meg da jeg stirret beundrende på mitt første «ordentlige» nordlys. Det er ikke et veldig godt bilde, men du ser hullet i isen bak meg, ved siden av der jeg står. 

Utenom i Canada, har det for det meste vært i Lappland, Norge og Island. Men Norge er helt klart yndlingsstedet mitt. Norge har den mest imponerende forgrunnen jeg har sett. Island er et vidunderlig sted å stå på tørt land og se på nordlyset, men alt ellers er ganske mørkt. De nordlige områdene i Norge er blendende vakre. Fjellene er fantastiske.

Jeg har to! Den første er å være helt alene. Jeg hopper i bilen og kjører dit gatelysene slutter. Et sted i villmarka der jeg føler meg langt unna sivilisasjonen. Jeg vil få kontakt med det urgamle i jorda og på himmelen. Jeg er ute etter naturens uforanderlighet. Det å kjenne at bakken under føttene er milliarder av år gammel og at himmelen over meg er milliarder av år gammel, mens jeg ser på nordlyset i sanntid. Det er den kontrasten av det levende utbruddet sammen med et urgammelt landskap og himmelbilde.

Samtidig elsker jeg også å se andre menneskers reaksjoner på nordlyset for første gang. Når det første lyset viser seg og folk begynner å bli ivrige, da fylles sjela med glede. Det rører ved noe i meg. Noen blir helt stille, mens andre sier…alt de tenker og føler! Det å få oppleve andre menneskers reaksjoner har blitt en unik og flott opplevelse for meg.

Jeg er heldig som får gjøre begge deler.

Her er et bilde jeg tok da jeg så på nordlyset sammen med en gruppe. Nå om dagen synes jeg det er like givende å se reaksjonene til de jeg er sammen med, som selve nordlyset.

Først glemmer jeg alt som har med vitenskap å gjøre. Det er alltid noen minutter med ren og skjær beundring når nordlysutbruddet begynner. Så, ettersom jeg har blitt interessert i korttidsvarslig av nordlyset, spesielt når jeg er sammen med en gruppe mennesker, pleier jeg ofte å følge med på dynamikken og prøver å tipse folk om hvor de burde se neste gang.

Etter hvert som jeg har blitt mer analytisk, har opplevelsen mistet noe av mystikken, men den blir ikke mindre magisk av den grunn. Jeg forstår hva som skjer, men det føles allikevel som den første gangen. Jeg synes fremdeles at det er helt utrolig at nordlyset oppstår i det hele tatt. Dersom du ikke har sett det, tenker du kanskje bare at nordlyset er perfekt bakgrunnsbilde for magiske vintersteder på film og i TV-programmer. Vi snakker til og med om nordlyset i populærkulturen på Astronomireisene. Ja, det er magisk, men også virkelig.

Vi vet at nordlyset i noen få, veldig sjeldne tilfeller kan lage noen fantastiske, knitrende lyder. Folk i de nordlige kanadiske territoriene forteller til og med legender om at nordlyset laget lyder.

Men for at nordlyset skal snakke med oss må forholdene være helt spesielle, som veldig rolig luft som hurtig kjøles ned. Når det skjer kan et varmt lag med luft bli fanget og fungere som et statisk hull der elektrisk spenning bygger seg opp under et veldig aktivt utbrudd. Den elektriske spenningen lager den knitrende lyden.

Alle nordlysjegerne er på jakt etter denne lyden. Men jeg har ikke hørt lyden noen gang i løpet av de omtrent 250 nettene jeg har tilbragt på jakt etter nordlyset. Ennå! Jeg er håpefull om at jeg får oppleve den en dag.

Vi lærer om oss selv ved å lære om universet. Vi er ikke frakoblet universet. Det er ikke bare et sted «der ute». Vi er en del av det, og det er en del av oss, i den forstand at vi er laget av biter av universet; vi har deler av stjerner inni oss.

Jeg er forsker, og vitenskap handler om historiefortelling. Fortellinger som er forankret i ting som eksperimenter og observasjon. Måten vi deler idéer og forestiller oss verden på avhengig av historiefortelling. Før det fantes noe nedskrevet skrev forfedrene våre fortellinger med stjerneblekk og plasserte dem på himmelen så ingen kunne røre dem.

Forbindelsen til universet er som en portal til forfedrene våre og den felles historien vår. Stjernetegnene er et godt eksempel på det. Det er et vev av historier med karakterer som representerer arketyper og ting som er av felles interesse. Jomfruen holder et hveteaks fordi hun er gudinnen av hvete og innhøsting. Hvete var den første korntypen som ble plantet, og gjorde at menneskene kunne gå fra å være nomader til fastboende. Slik ble sivilisasjonen og filosofien til.

På en fjern, forenklet måte, er nattehimmelen en måte å knytte oss sammen, på tvers av tid, gjennom våre delte opplevelser. Det gjør at vi kan lære mer om oss selv fra forhistorien vår som går langt tilbake, før evolusjonen, før jorda ble til, tilbake til de første stjernene og helt tilbake til Big Bang. Det gir oss et enormt perspektiv på ting. Det er derfor jeg vil at folk skal gjøre dette til en del av livet sitt.

Alle jeg kjenner vet at jeg elsker nordlyset. Familien min er glade på mine vegne, men de er ikke like interesserte som meg. Som mange andre synes de at nordlyset ser vakkert ut på bilder, men at opplevelsen med å se lyset på egen hånd kan være ganske utfordrende.

Det er kaldt, ekstremt kaldt, noen ganger. Men for meg er det en del av den utenomjordiske opplevelsen med nordlyset. Mange forstår ikke helt hvorfor jeg er villig til å bruke så mye av fritiden min i noen av de kaldeste stedene i verden. Men for meg fjerner nordlyset alt stress, samme hvor kaldt det måtte være.

Det er en av de fine tingene med Astronomireisene om bord på Hurtigruten. Du får det beste fra begge verdener på skipet. Det er et flytende hotell. Du kan gå ut på dekk og kjenne at du er i Arktis. Så kan du gå rett inn og ta deg en kopp kaffe.

Dette er mitt første «ordentlige» bilde av nordlyset. Det er ikke spektakulært, men det er et spesielt øyeblikk i livet mitt og betyr derfor mye for meg.

Det er lett! Nordlyset har noe spesielt som ingenting annet på himmelen eller på jorda kan tilby. Et løfte om at det beste nordlysutbruddet jeg noen gang har sett, enda ikke har skjedd. Jeg vet ikke når det kommer, men jeg er sikker på at jeg ikke vil gå glipp av det.

Det er helt fantastisk å kunne bruke tid på å studere nattehimmelen, men himmelen i seg selv og stjernene endrer seg ikke så mye. Nordlyset derimot er helt unikt hver eneste gang. Du får aldri se det samme utbruddet to ganger, og ingen kommer til å se akkurat det utbruddet du så.

For meg er det som å se en enhjørning. Hvis du visste at den var der, da ville du gått for å se den. Du ville følt deg dratt mot den, fordi det er ren og skjær magi som oppstår rett foran øynene dine.

Det er dette som gjør at noen blir avhengige av å jakte på nordlyset. Alle jeg kjenner som har sett nordlyset sier det er et minne for livet. Det til tross for at utbruddene de har sett regnes som ganske gjennomsnittlige eller under gjennomsnitt. For mange holder det. De er fornøyde. Men 10 % av disse menneskene blir hekta. Og akkurat som meg, kommer de tilbake igjen, og igjen.